"Innføring i folkerett"

Angående Innføring i folkerett av Geir Ulfstein og Morten Ruud

I boken Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge tar Carl August Fleischer et nødvendig oppgjør med uholdbar juss. Fleischer tar for seg uholdbare teorier fremsatt av fremtredende norske jurister, teorier som er til skade for hensyn som f.eks. natur- og miljøvern og nasjonal suverenitet. Det anbefales å anskaffe og lese boken. Her vil det bli gitt en kort tilhenvisning til et oppgjør Fleischer tar med fremstillinger fra Geir Ulfstein og Morten Ruud i boken Innføring i folkerett (kapittel 12 i Fleischers bok). Det kan være verd å merke seg at Ruud ikke er noen hvem som helst. Morten Ruud ble i 1997 utnevnt til departementsråd i Justisdepartementet. Geir Ulfstein har på sin side fått doktorgrden i 1995 på en bok om Svalbardtraktaten.

I Innføring i folkerett forfekter Ruud og Ulfstein det syn at bergverksordningen for Svalbard av 7.8. 1925, som er en norsk kongelig resolusjon, eller mao. en norsk forskrift, i realiteten er å oppfatte som en folkerettslig avtale. Ruud og Ulfstein skrev først følgende i Innføring i folkerett, 1.utg. 1998 s. 115:

Traktatens art. 8 (4) påla nemlig ikke bare en høringsplikt for utkastet til bergverksordning, men krevde at den ble godtatt av de andre traktatpartene før den ble vedtatt.

Fleischer påpeker at dette er fabrikasjon av data; der står intet i Svalbardtraktaten eller dens art. 8 (4) om at det norske utkast til bergverksordning måtte bli "godtatt av de andre traktatpartene før den ble vedtatt". Fleischer viser også til at forfatterne i tiden mellom 1. utggave i 1998 og 2.utgave i 2002 kom frem til at de ville endre på den uriktige påstand om hva traktaten inneholder. Ruud og Ulfstein opplyser nå korrekt at det kun er tale om en høringsordning, og at eventuelle motforslag kunne bringes inn for en internasjonal kommisjon. Imidlertid konkluderer de som før: "kan ... anføres at selv omden kongelige resolusjonen utvilsomt er et norsk regelverk, er innholdet folkerettslig bindende for Norge".

Med dette har forfatterne byttet ut et i og for seg plausibelt resonnement bygget på falske premisser med et ytterst tvilsomt resonnement bygget på korrekte premisser. Fleischer stiller et naturlig spørsmål til dette:

Hva i all verden for et juridisk resonnement er det som skulle tilsi at muligheten av å bringe omstridte forslag inn for en slik instans er det samme som at det plutselig blir et avtaleforhold mellom partene ( slik at hele bergverksordningen blir "folkerettslig bindende for Norge")?

Enda verre er følgende forsøk på å begrunne samme konklusjon som i bokens 1. utgave med andre premisser:

På denne bakgrunn ble det ført omfattende underhåndsforhandlinger med andre land. Samtykket fra de andre traktatpartene kan tale for at Bergverksordningen er folkerettslig bindende.

Tenk til slutt over følgende - hva slags juridisk resonnement er det som går ut på at det at part A har gitt samtykke til det part B har tenkt å gjøre, medfører at Bs planlagte handlemåte er blitt bindende for B, enten det er folkerettslig bindende eller bindende iht. norsk rett???